Publisert · Oppdatert · Christian Søndersted, grunnlegger av Flipr
Fortell barnet ditt hva som skjer, i den rekkefølgen det skjer, og la barnet være hovedpersonen i en kort historie dagen før. Be klinikken om å si, vise og først deretter gjøre.
Gjør tannlegebesøket forutsigbart: fortell om trinnene i rekkefølge, bruk rolige og ærlige ord, og la barnet gjennomleve besøket som hovedperson i en kort historie dagen før. Avtal med klinikken at de først forteller, så viser og deretter gjør. Unngå å love at ingenting kan merkes.
| Trinn | Hva barnet opplever | Slik kan du si det |
|---|---|---|
| Venteværelset | Man venter og vet ikke hvor lenge | Vi sitter litt, og så roper de opp navnet ditt. |
| Stolen | Den kjører opp og ned og kan ligge langt bakover | Stolen er som en rutsjebane; du bestemmer farten sammen med tannlegen. |
| Lampen | Et skarpt lys rett over ansiktet | Det er en lommelykt, slik at de kan se tennene dine. |
| Speil og liten krok | Noe kaldt i munnen som berører tennene | Et lite speil og en krok som teller tennene dine. |
| Pussing | En børste som summer og kan kile | En summende børste som gjør tennene skinnende. |
| Røntgen, hvis det skal brukes | En liten plate man biter på | Man biter på en plate mens det tas et bilde. |
| Sugeslangen | En slange som slurper spytt | En støvsuger til spytt. |
| Avslutningen | Tannlegen sier at det er over | Da får du lov til å si at du klarte det. |
Kvelden før. Brevet fra tannlegen ligger på kjøleskapet, og barnet ditt har sett det. «Skal jeg ha noe i munnen?» «Gjør det vondt?» «Kan ikke du bare bli med inn?»
Du har svart på alt, men svarene høres tomme ut når barnet er nervøst. Og du vet at jo mer du forklarer, jo mer plass tar det.
Flipr er en app der barnet ditt og familien deres blir faste karakterer i personlige historier med bilder og opplesning. Du skriver hva historien skal handle om, og den er klar på under 2 minutter.
Dette innlegget er en del av guiden Slik forbereder du barnet ditt på noe de er usikre på.
Barn peker ofte på smerte, boring og bedøvelse som det mest skremmende, men angsten handler også om det barnet ikke kan se og ikke kan styre:
Det gode er at alle fire kan øves på forhånd. Det er akkurat det en historie kan gjøre.
Og du er ikke alene. En artikkel i Tandlægebladet nevner at 5 til 14 prosent av barn mellom 4 og 16 år har betydelig angst for tannbehandling. De yngste er ofte skeptiske til det nye og ukjente, mens eldre barn oftere er redde fordi de tidligere har hatt en dårlig opplevelse. Hvis dette gjelder barnet ditt, så la historien anerkjenne det i stedet for å late som om det aldri skjedde.
En finsk undersøkelse fra 2004 av 1 474 barn fant at smerte, boring og lokalbedøvelse ble rapportert som det mest skremmende. Barn hvis familiemedlemmer selv var redde for tannlegen, var oftere redde selv, dog ikke blant 12-åringene.
Besøkene er litt forskjellige fra klinikk til klinikk, så spør tannlegen om hva som skal skje. Tabellen ovenfor viser de typiske trinnene og noen ord som gjør dem lettere å forestille seg.
Metoden kalles tell-show-do: Først sies det hva som skal skje, så vises redskapet, og først deretter gjøres det. Den brukes mange steder, så det er verdt å be om det.
Bruk rekkefølgen fra tabellen og la barnet være hovedpersonen. Ta med en person eller et kjæledyr som barnet stoler på. Du kan for eksempel skrive:
> Mia skal til tannlegen i morgen. Hun er litt nervøs for stolen og lampen. Hunden Baloo er med og følger med. Det skal være et lite øyeblikk der hun er modig, og til slutt klarer Mia det og får et klistremerke.
En historie basert på det ønsket kan ha en tone som denne:
> Mia satte seg i den store stolen. Den kjørte sakte bakover, som en rutsjebane i sakte film. «Det er bare en lommelykt,» tenkte hun da lampen ble tent. Baloo lå ved føttene hennes og passet på. Tannpleieren viste henne det lille speilet først. «Det er kaldt, men det gjør ikke vondt,» sa Mia. Hun talte til fem, og så var det over.
Eksempelet er skrevet for å vise tonen. Din egen historie får deres navn og deres kjæledyr.
Ring gjerne klinikken på forhånd og fortell at barnet ditt er nervøst. Spør om dere kan komme og se på stedet først, om barnet kan få prøve stolen, og om du kan sitte nærheten. Mange klinikker er vant til dette og tar seg tid.
Hvis barnet ditt er veldig redd, nekter å bli med eller har vondt i magen hver gang, bør du snakke med tannlegen eller legen din. En historie er en hjelp, ikke en behandling for tannlegeskrekk.
Du trenger ikke finne på noe i kveld. Det tar bare noen få minutter:
I morgen, på venteværelset, ser barnet ditt på lampen og hvisker: «Det er bare en lommelykt.» Og så går barnet inn selv. Det var du som ga barnet de ordene.
Vil du se det først? Se eksempler på historier.
Du kan ikke nødvendigvis fjerne nervøsiteten helt, men du kan gjøre besøket forutsigbart. Fortell om trinnene i rekkefølge, la barnet være hovedpersonen i en kort historie, og be klinikken om å si, vise og deretter gjøre.
Et godt utgangspunkt er en til tre dager før. Les historien kvelden før, og minn om den kort på vei dit.
Det avgjør klinikken, og reglene varierer. Spør på forhånd og avtal hvor du skal sitte, slik at barnet vet det på forhånd.
Vær ærlig, men rolig. «Det kan kile eller trykke litt, og så er det over» er bedre enn enten «det gjør vondt» eller «det gjør ikke vondt i det hele tatt».
Press hjelper sjelden. Snakk med tannpleieren om å ta det i barnets tempo, eventuelt med et kort besøk uten behandling der barnet bare ser seg om og prøver stolen.