Følg Foxy og Furr i det spennende mysteriet om de omvendte sporene. Kan de gjennomskue bjørnen Fliprs snedige felle og finne det gyldne kompasset i tåken?
”De fører feil vei, Furr!” ropte Foxy og pekte på de gjørmete avtrykkene i gresset. De dype sporene startet midt i den våte tåken, men tærne pekte bakover, mot den dype kløften. Makkeren hans, en tørst røyskatt med en notatbok i poten, stirret ned i gjørmen. ”Det er umulig, Foxy. Ingen går baklengs i en rett linje gjennom denne tette morgentåken uten å falle.” Foxy justerte lærvesken sin og myset. ”Jo, hvis de flykter fra noe de ikke tør å vende ryggen til.”
Foxy satte i løp langs sporet, mens tåken virvlet rundt beina hans som hvit røyk. Han stoppet brått ved kanten av en skjult hule innhyllet i mosebunker. ”Se her! Sporene stopper rett her, men de vender fortsatt bort fra inngangen.” Furr nådde frem og gispet, mens han kikket på de enorme steinblokkene. ”Tror du ekspedisjonen kom seg inn her?” Foxy nikket og tok frem en gammel lykt. ”De gikk ikke baklengs for moro skyld. De lurte oss til å tro de hadde dratt.”
En tung skygge beveget seg plutselig inne i hulen, og to lysende øyne stirret ut på dem. ”Hvem våger å forstyrre Flipr?” lød en stemme som fikk jorden til å riste under potene deres. Foxy rygget ikke, men tok et fast grep om kartet sitt. ”Vi leter etter sannheten om det forsvunne kompasset, og vi vet dere gjemmer det her inne!” Furr hvisket febrilsk: ”Foxy, han er tre ganger så stor som oss!” Foxy svarte uten å blunke: ”Størrelse løser ikke gåter, Furr. Det gjør mot.”
Flipr, en gammel bjørn med arr over snuten, trådte frem fra mørket og sperret veien fullstendig. ”Mange leter, men ingen ser det åpenbare, lille rev. Hvorfor går sporene baklengs?” Foxy kikket ned på sine egne poter og så tilbake på de merkelige avtrykkene i mosen. ”De går ikke baklengs! Dere har byttet om på sålene på støvlene deres for å lede ubudne gjester direkte i fellen.” Bjørnen tiet et øyeblikk, før et langsomt glis spredte seg i ansiktet hans.
”Kløktig tenkt, unge rev,” sa bjørnen og trådte til side, slik at de kunne se det gyldne kompasset. ”De fleste følger bare blindt etter uten å stille spørsmål, men du leste tåken riktig.” Foxy rakte ut hånden og grep den tunge gjenstanden mot brystet sitt. ”Kom så, Furr. Vi har en ekspedisjon som skal fullføres før tåken letter helt.” Furr noterte raskt i boken sin: ”Leksjon én: Stol aldri på retningen før du har sjekket skoene.”
De to vennene forsvant inn i det hvite skjæret, mens solen endelig brøt gjennom de grå skyene. Verden var full av spor, men Foxy visste nå at de morsomste mønstrene alltid krevde et skarpt blikk. Han stoppet et kort sekund og så tilbake mot hulen, før han forsvant inn i skogkanten. Mysteriet var løst, men kartet i vesken hans viste allerede vei mot den neste, glemte ruinen. Motet var deres kompass, og eventyret var bare så vidt begynt.