Følg Flipr på en spennende ekspedisjon gjennom jungelen i 'Gåten om de Tre Elvene'. En fortelling om mot, rask tenkning og det å finne sin indre styrke.
Flipr grep fatt i en liane og svingte seg over de gjørmete røttene, akkurat idet jorden ga etter. Foran ham delte jungelen seg, og tre elver bruste frem: en grønn som mose, en rød som jern og en helt gjennomsiktig. Han stoppet pustende og kikket på kompasset sitt, som snurret vilt rundt. "Dette sto ikke på kartet," mumlet han og så ned på sine gjørmete poter. Han følte seg plutselig veldig liten midt i alt det ville og ukjente grønne.
"Du leter etter den glemte grotten, ikke sant?" En gammel fjellgeit med arret horn trådte frem fra bregnene.
"Hvordan vet du det?" spurte Flipr og rettet ryggen.
"Fordi kun de modige finner veien hit," svarte geiten rolig. "Hvis du vil igjennom, må du tenke raskt. Følg den røde strømmen til steindammen, dykk under den veltede stammen, og stopp aldri opp før vannet blir klart. Gjør du det ikke før solnedgang, lukker jungelen seg, og veien tilbake er borte for alltid."
Flipr nikket og tok et dypt åndedrag. Han hoppet rett ut i den røde elven, men strømmen var sterkere enn han hadde regnet med. Vannet sleit i pelsen hans, og han føk inn mot en skarp klippe. Han kjempet for å holde hodet over vannet, mens frykten bet i ham. Var han overhodet sterk nok til dette? Han grep fatt i en stein og trakk seg opp, mens han hostet. Han så mot skogen, som ble mørkere for hvert sekund. Hvis han feilet nå, ville de andre aldri finne den skjulte stien.
"Jeg stopper ikke nå!" ropte han mot strømmen. Han kastet seg ut igjen, men denne gangen brukte han bakbena som årer og styrte sikkert utenom klippene. Han så den veltede stammen foran seg og dykket dypt ned. Vannet skiftet farge fra jernrødt til krystallklart, og plutselig kjente han fast sand under potene. Han svømte det siste stykket og krabbet opp på den motsatte bredden, akkurat idet de siste solstrålene traff inngangen til grotten.
Flipr sto høy og rak på den andre siden av elvene. Han tørket vannet av nesen sin og så tilbake på den ville jungelen han nettopp hadde overvunnet. Bak ham åpnet grotten seg med spor som førte direkte mot den neste store oppdagelsen. Han var ikke lenger bare en liten rev på avveie; han var en stifinner. Han tente lykten sin og trådte inn i mørket med et målbevisst smil.